Etablering av et avdelingskontor i Seattle startet i løpet av 1978.
Vi var alltid på jakt etter nye markeder og muligheter for nye kontrakter. I Seattle viste vi at det var et rikt krabbefiskeri, at en fjerdepart av verdien av all fisk/skalldyr i verden var å finne på USA’s vestkyst og i Alaska. Vi viste også at det var mange norske fiskere som hadde etablert seg i området, spesielt innen krabbe- og kveitefiskeriet.
LarsAage fikk kontakt med en av disse, John Sjong, som opprinnelig var fra Sykylven. Dette var i 1976. Det var ikke så vanlig å bygge nye fiskefartøy ut over krabbebåter i Seattle. Det var for disse rederne mer aktuelt, og mye letter, å finne gamle skrog som de kunne bygge om og benytte. Her hjemme hadde Lars Aage og John snakket en del om mulighetene for fiskeri av andre arter enn krabbe og John ble tent på den tanken. Andre nasjoner som Japanere og Russere fisket utenfor grensene i Alaska etter pollok, torsk, black cod og annen verdifull hvitfisk. Det måtte være muligheter for tråling eller linfiske etter disse fiskeartene. Det første oppdraget vi fikk av John Sjong var å bygge om et gamelt marinebåtskrog til krabbebåt med fabrikk. Prosjektet og ordren ble notert av oss 01.04. 1978. Navnet på fartøyet ble ”Pavlof” og den skulle bygges om med mye norsk utstyr.
Det ble en Bergen Diesel hovedmotor, Volda gear og propellanlegg, Tennfjord styremskin og Brunvoll sidepropell samt annet norsk utstyr. Samtidig begynte diskusjonen oss i mellom om å etablere et avdelingskontor i Seattle. I vår ordrebok er det fra 01.09.-78 registrert et ordre nr. for timer som ble brukt i forbindelse med etablering av avdelingskontoret i Seattle.
Her på hjemmemarkedet var det bra med arbeide, og økonomien vår var etter forholdene bra. Omsetningen lå på ca 2 mill og vi hadde flere hundre tusen kroner i overskudd i de årene. Vi hadde da ingen betenkeligheter med å etablere oss i USA. Lars Aage reiste til Seattle flere ganger for å se på mulighetene. Våre konkurenter her hjemme, Norvestconsult, med Steinar Leganger og Kaspar Overå, gikk også med tanke om å etablere seg i USA, og etter flere møter i 1979 ble det enighet om å samarbeide på USA-markedet.
I 1980 åpnet Lars Aage og Steinar kontoret på Fishermans Terminal i Seattle med Judit England som sekretær. Samme år flyttet Lars Aage over til Seattle med hele familien. Samme året kjøpte det nye fellesskapet alle aksjene i et eksisterende skipskonsulentfirma ved navn B. F. Jensen & Ass. Naval Arcitechts. Dermed var kontoret i gang med ca 8-10 ansatte.
Steinar og kone ble i Seattle i ca. ett år, deretter kom Kaspar over med familie og han ble der det påfølgende år. Etter at Kaspar reiste hjem overtok vi deres andel i vårt felles prosjekt. Lars Aage ble da den som hadde ansvaret for den videre driften, og etter noe tid kom mulighetene.
Fabrikktrålere.
Muligetene for å drive tråling og linefiske etter verdifulle fiskeslag ble ikke glemt. Erik Breivik drev her hjemme fabrikktråling med ”Atlantic” og John Sjong med partnere, Konrad Uri og John Boggs, ble invitert til Norge og ble med Erik på en tur for å sette seg inn i trålfiske. Tanken var at muligens kunne ”Atlantic” selges til USA og drives der av et samarbeidene rederi.
Dette gikk ikke. I USA skal et fartøy som driver fiske eller frakt av varer mellom havner i USA, vær bygd i USA. Dette er lovfestet i den såkalte ”Jhons Act” Det måtte være et USA-registrert fartøy, det vil si at skroget var bygget i USA for å kunne drive fiskeri der. Lars Aage fant en stor USA bygd tråler, 311 fot, som lå i Norfolk og som kunne moderniseres og benyttes. Erik Breivik og Jon Sjong, sammen med Konrad Uri og John Boggs, kjøpte denne gamle tråleren som het ”Seefreeze Atlantic”. Kontoret vårt i Seattle prosjekterte ombyggingen og moderniseringen.
Tråleren fikk navnet ”Artic Trawler” og ble dermed den første store fabrikktråleren i Alaska, og et nytt fiskeri var i gang. Erik Breivik ble fiskeriskipper på båten og flere av hans tidligere nøkkel-mannskap her i Norge, blant andre maskinsjef Kjell Gjerde, trålbas Kjell Inge Røkke mf. ble med som mannskap på ”Arctic Trawler”.
Det ble et prøvefiske for å se hvordan mulighetene var. Alle ventet i spenning på resultatene av denne prøveturen men skipper Erik lot ikke mye informasjon lekke ut. Prøvefisket var positivt og neste prosjekt var snart i gang.
Det ble også en stor tråler, ”Seafreez Pasific”, søsterskiper til ”Arctic Trawler”. Den ble notert i vår ordrebok den 10.02. 1981. Tråleren fikk navnet ”Royal Sea”. Denne tråleren ble tatt over til Måløy og bygget om ved Båtbygg.
De USA bygde trålerne hadde diesel/elektrisk framdriftsmaskineri, og likestøm. Også trålvinsjene var likestrøm-drevet. og lite moderne utstyr. Den ble utrustet med Bergen Diesel hovedmotorer, Hydraulikk Brattvåg trålvinsjer og et nytt fryseri. Denne ble utrustet for fiske etter pollok, en liten hvitfisk som er en mellomting mellom sei og torsk. Denne ble filletert i Baadermaskiner, ca 100 gram fileer, som igjen ble singel frosset på store bånd i tunnelfrysere. En helt ny prosess som ikke var benyttet før. Hensikten var da at produktet ble pakket i kartonger og solgt til større resturanger og supermarkeder. Amerikanske familier måtte ha fisken helt ”grytferdig”. Fangsten gikk meget bra og fiskeriet og salget av produktet gikk også bra. Pollok ble det store fiskeriet. Det var store mengder av denne fisken og på denne tiden ingen begrensninger med kvoter, det var et fritt fiskeri.
Siden vi hadde etablert et kontor og et aksjeselskap i Seattle, så kunne vi også ansette eksperter innen fiskeri til å betjene vår virksomhet som var i gang der. Det innebar at vi kunne hyre skippere , maskinister, fabrikkformen, trålbaser, Baaderoperatører og lignende nøkkelpersonell fra Norge og hyre dem ut til redere av fiskefartøyet vi hadde konstruert og som fisket i Alaska. Flere av disse nøkkelpersonene tok familien sin med over til USA og bosatte seg i Seattle, og flere av dem, m.a. Erik Breivik og Kjell Inge Røkke skapte sine egne livskraftige virksomheter.
Fiskeriet etter pollok var stort og foreløpig et fritt fiskeri. Dette var noe som alle trålrederier her hjemme så muligheter til å delta i. Nå begynte de store tingene å skje, tilbud om gamle USA bygde skrog av supplybåter og lignende kom inn fra meglere og her var det bare å delta.
I vår ordrebok er det på o-nr. 1214 notert den 11. 09. 86. Aurora Fisheries Inc. Med 3 stk. supplybåter til ombygging. Disse ble alle bygget om og fikk navnene ” Royal Prins”, ”Royal Prinses” og ”Royal King”. To ble bygget om ved Myklebust Mek. Verksted i Gurskebotten og en ved Båtbygg i Måløy.
Kredittkassen i Måløy finansierte byggelån og Eksportfinans gav langsiktige gunstige lån til rederen med garanti fra Garantiinstituttet.
Den 04. 12. 86. er det i vårt ordrebok notert et rederi, Swan Offshore, Ålesund Shipping, med ombygging av to supplybåter. Den ene ble ”Claymore Sea” og den andre ”Heather Sea” disse ble kjøpt av Reidar Særemyr og Jon Ervik, Emeral Fishing.
I 1987 gikk Osvald Longva sammen med Seattle venner og bygde om en supplybåt som fikk navnet ”Pacific Glacier”. Denne ble notert i vår ordrebok som nr.1256 den 31.03.87. Tilsammen ble det bygget om 9 slike skrog til trålere samt en stor container båt til fiskemottak og produksjon av fisk fra mindre fangstbåter et rent produksjonsfartøy.
Omyggingene.
Vi var inne i en fantastisk tid, alle disse skrogene ble bygget om og utrustet med norskprodusert utstyr som Bergen Diesel hovedmotorer, alltid to motorer, Hydraulikk Brattvåg trålvinsjer. Fabrikkene om bord med produksjonsutstyr og fryseri ble levert av Fodema og Teknoterm. De gamle gearene og propelanleggene ble gjerne benyttet. Det viste seg at om vi forlenget skrogene med 12 m eller mer så gikk det greit gjennom for registrering inn til USA igjen.
For å håndtere dette fiskeriet hvor trålhalene kunne komme opp mot 100 tonn med fisk, så måtte også båtene tåle dette både når det gjaldt plass på tråldekket, bæreevne og ikke minst stabilitet. Fabrikkene om bord, som bearbeidet fisken, utviklet seg også. Baader, den tyske produsenten av filetmaskiner, kom opp med en helt ny filemaskin som gjorde denne jobben mulig. Denne maskinen fileterte denne lille fisken automatisk og det ble gjerne arrangert tre eller fire linjer med slike maskiner om bord, samt skinnemaskiner. I tillegg ble det montert filetmaskiner for stor fisk. De filene som ikke var fine nok for frysing direkte ble malt opp til fiskefarsje. Det var også bånd med lys under slik at fileen ble gjennomlyst for å se etter kveis. Deretter viste det seg meget effektivt med tunnelene med bånd hvor filen ble singelfryst og gikk direkte i kartonger for pakking og lagret i lasterommene.
Seattle kontor og Ålesund kontor.
Lars Aage likte seg godt i Seattle og Nils og Per drev kontoret i Ålesund. Oppgavene var greit fordelt og vi tjente bra. Kontoret i Seattle hadde sine egne oppgaver samt at de fulgte opp når de ombygde trålerne kom tilbake til USA. Vi her hjemme hadde hendene fulle med å følge opp verkstedene med ombyggingene og detaljer som krevdes. Lars Aage knyttet forbindelsen mellom våre to kontorer, og samarbeidet fungerte veldig bra. Etter som flere båter ble ferdig og begynte fisket, så flyttet også flere av de norske rederne over for å stå for driften av båtene. Etter hvert ble det et stort miljø av norske redere i Seattle.
Noen av rederne fikk ikke nok ut av sine ombygginger og ville prøve å få inn mer utstyr. Surimi var et begrep som dukket opp, og det ble mere aktuelt å produsere surimi av den lille pollokfileen. Mer fabrikkutstyr ble montert selv om det ikke ble surimi på disse båtene.
En av de ombyggingene vi utførte, ble rederen for kravstor med hensyn til utstyr og utrustning på toppdekkene og stabiliteten ble et stort problem. Vi advarte under byggeperioden, men han var selv skipsbygger og ville ikke høre på oss. Det ble et problem som var vanskelig å ordne opp i. Det er slik at en flatbunnet båt får mindre og mindre stabilitet til dypere ned den lastes. En av disse trålerne måtte vi ballaste med flere hundre tonn med betong i bunnen for å holde den på rett kjøl i alle kondisjoner. Det måtte til slutt monteres store slingrekjøler på den for å holde den rolig. Med store vekter i bunnen og store vekter på toppdekket så gikk den inn i pendelvirkning som var vanskelig å stoppe og det var kun store slingrekjøler som dempet dette. Det ble en dårlig båt som vi ikke er særlig stolte av.
Her hjemme ble trålerne ferdigstilt av oss med alt av dokumentasjon og tegninger før de kunne gå over til USA. Vi brukte en advokat i Washington, Bill Myhre, som ordnet med registrering av alle trålerne inn til USA-registeret da de var ferdig ombygget. Det ble ingen problemer med å få de ombygde båtene tilbake i fiskeriet i USA.
Ringvirkningene.
Leverandørindustrien, verkstedene, Det norske Veritas, Eksportfinans, og selvsagt vi hadde en god tid med disse kontraktene da markedet ellers var heller labert. Det ble også slik at mange av leverandørene etablerte sine egene kontorer i Seattle og drev der så lenge dette fiskeriet og båtene ble drevet. Etter en tid ble det restriksjoner og kvoter i dette fiskeriet og rederiene fikk problemer. Noen av båtene ble solgt, men mange fortsatte og innordnet seg med det som skjedde med kvoter og begrensninger. Mange av de nordmennene som reiste over med familie og etablerte seg der ble der og er der fremdeles.
Lars Aage sluttet av sin tid i Seattle i 1984/85 og kontoret ble deretter styrt av Sue Williams, og til slutt solgte vi alle våre aksjer til dem som styrte kontoret i Seattle, og eventyret vårt i USA var over. Vi fikk det som var mulig ut av dette eventyret.
10.11. 2014. PK. Korrigert 19.11. 2014. LAaE. Korigert 16.12.2014 PK
